Inn i nytt landskap for Pårørendesenteret
Et nasjonalt senter for pårørende høres ut som et fremmed element i en innovasjonspark, men plasseringen er midt i blinken for dem.
TIL TJENESTE: De 10 ansatte hos Pårørendesenteret stortrives i nye lokaler i Innovasjonspark Stavanger. F.v: Gry Anette Øvstegård, Student familieterapi: Vivian Versland, Susanne Falch, Preben Wolf, Liv Vestly, Unn Birkeland, Vigdis Tjørhom, Kjersti Ringheim Vestbø. (Foto: Hilde Garlid)
- Vi diskuterte nye kontor og synlighet med konsulenthjelperne i Prospera, og fikk det noe overraskende svaret at Innovasjonspark Stavanger ville være en utmerket adresse for oss. Det hadde de jammen helt rett i. Det har vært pluss på pluss for oss etter at vi flyttet hit i august, sier Unn Birkeland, daglig leder for Stiftelsen Pårørendesenteret.
Senteret har eksistert i Stavanger i 22 år, og i 2017 fikk det en nasjonal rolle med ansvar for pårørendearbeidet på landsbasis. Senteret driver både hjelpetelefon, veiledning i samtaler, holder ulike kurs og tilbyr faglige foredrag.
Tettere på fagmiljø
- Vi flyttet fra et knirkende, gammelt hus midt i sentrum av Stavanger, og har ikke sett oss tilbake. Vi hadde vokst ut av de lokalene, og med flyttingen ønsket vi også å gjøre noe med synligheten vår. Her i Innovasjonspark Stavanger blir vi kjent i nye miljø, og nærheten til universitetet og det nye sykehuset, gir positive ringvirkninger, sier Birkeland.
Hun har allerede etablert samarbeid med HelseCampus, og den fysiske nærheten til UiS og studenter på helsefakultetet, gjør at de 10 ansatte blir mer brukt til undervisning av bachelorstudenter i pårørendearbeid.
NORMALEN: - Alle er vi pårørende en gang i livet, sier Unn Birkeland, daglig leder for Pårørendesenteret. (Foto: Hilde Garlid)
- Vi vil være nær det nye sykehuset, men vi ønsket oss ikke helt inn på sykehuset. Våre arbeidsoppgaver er mangfoldige, og vi ønsker å være tilgjengelig for så mange som mulig. At vi blir naboer til nye SUS, passer oss utmerket, sier lederen.
De ansatte har store cellekontor med plass til et samtalebord, noen potteplanter og flotte bilder på veggene. Et eget rom er innredet for samtale med barn, og hjelpetelefonsentralen er skjermet. En radio står på i ventesonen, slik at ingen kontorsamtaler skal kunne overhøres.
- Å holde hus i mer klassiske kontorlokaler åpner opp for nye kontakter og prosjekt. Vi tenner nok noen flere stearinlys enn andre i Innovasjonspark Stavanger, men fasilitetene i parken egner seg utmerket til samtale, kurs og hjelpetelefon, sier en fornøyd Birkeland.
ALLE OSS RUNDT: Pårørendesenteret snakker med hvem det måtte være i omgangskretsen, men aldri med den syke. (Foto: Hilde Garlid)
Alle dem på sidelinjen
Ordet pårørende gir assosiasjoner til ulykke og død, men Unn Birkeland vil normalisere begrepet.
- Alle er vi pårørende i løpet av livet, og pårørende finnes i alle aldre og i alle livssituasjoner. Vi tenker ofte på sykdom, demens, ulykker eller død, men du kan være pårørende til barn med skolevegring, besteforeldre eller søsken til rusmisbrukere, ektefelle til en som er avhengig av aksjekjøp, kollega, venn eller sjefen til en som sliter psykisk. HR-avdelinger kan også ha bruk for vår kompetanse, det samme med kommuner som gir tilbud til mange i ulike livssituasjoner. Vi er her for å hjelpe helt vanlige folk til å takle rollen. Vi snakker med dem som står rundt, uansett hvem de er, men vi møter ikke den syke, forklarer Birkeland.
Det er samtaletilbud, kurs av ulike slag og faglige foredrag som er senterets måte å hjelpe den mangfoldige gruppen av pårørende. Senteret drifter tre nettsider som er viktig i informasjon -og kommunikasjonsarbeidet, og hjelpetelefonen er en kanal for å fylle den nasjonale oppgaven. De arrangerer en årlig, nasjonal konferanse, som i år måtte avvikles digitalt.
- Korona gjorde at vi også lokalt måtte endre på noen av samtale- og kurstilbudene våre. «Walk and talk» og videosamtaler har vi ikke hatt på menyen før, smiler Birkeland.
Fagfolk i fleng
De 10 som jobber hos Pårørendesenteret har alle helsefaglig bakgrunn, men med ulik spesialkompetanse.
- Vi skiller oss fra andre type hjelpetilbud med at vi ikke bruker frivillige eller ansetter erfaringsformidlere. Vi bruker erfaringskompetanse, men våre ansatte er sosionomer, sykepleiere med ulik spesialkompetanse og familieterapeuter, og nesten alle har videreutdanning i veiledning, sier Birkeland, som også er glad for å ta imot studenter i praksis.
HJELPETELEFON: Det er fagfolk som tar imot henvendelser på den nasjonale hjelpetelefonen. Vigdis Tjørhom er en av dem som svarer i andre enden. (Foto: Hilde Garlid)
Pårørendes behov for samtale varierer; fra noen få, intensive timer til oppfølging over tid. Dette er et lavterskeltilbud, gratis og du må ikke søke eller bli tildelt veiledning. Ingen avvises, men dersom pårørenderollen bikker over til egen sykdom, så er det andre som bedre kan hjelpe.
- Vi er heller ikke «en plass å gå til». Der finnes det andre, flotte tilbud, sier Birkeland.
Ca 5000 henvendelser har senteret i året, og arbeidsoppgavene blir ikke færre. Kortere opphold på sykehus og institusjon, gjør at mange flere av oss havner i pårørenderollen til syke og eldre.
- Hvem er likevel de vanligste brukerne?
- Rus og psykiatri utgjør ca 60 prosent av all kontakt fra pårørende, og blant dem er det flest i gruppen mødre. Det kan være en krevende rolle som spiser deg opp. For mange er denne rollen både vanskelig og skambelagt. Da kan det også være vanskelig søke hjelp blant familie og venner, sier Birkeland.
Om den nye adressen til senteret også gjør noe med mangfoldet av dem som søker kontakt, blir interessant å følge.
Ta kontakt: Stiftelsen Pårørendesenteret